Etappe 3 av løpet: Fra Ghami 3.3491 meter over havet til Lo Monthang.![Mustang]()
Løpets tredje dag skulle ha en løpedistanse på ca 21 km hvor vi skulle løpe 1097 m med stigning og 849 m nedover.
Mustang mountain «hotel-standard»
Etter frokosten med havregrøt på menyen, tok jeg en liten fototur i hagen utenfor «tea-huset» vi overnattet i. «Tea-huset» hadde jordgulv og vi bodde 2-3 på hvert rom. Badet var en vask med kun kaldt vann i fellesrom, og toalettet var et hull i gulvet. Det ble regnet som luksus når dette hullet hadde toalettskål. Brukt toalettpapir måtte vi legge i ei bøtte ved siden av, så det må være lov til å si at en ikke satt ikke der mer enn nødvendig, da det til tider var nokså skarp odør.
«Farger i hagen»
Fototuren gikk i hagen utenfor. Nydelige, store rosarøde blomster struttet mot himmelen omringet av en fantastisk grønnsakshage. Jeg kjente solstrålene varmet allerede så tidlig på dagen, og et smil bredte seg over mitt fjes med tanke på at det så ut til å bli en fin dag.
Treg start
Dagens etappe begynte nærmere landsbyens kloster. Vi ble stående i skyggen og kjente kulden snek seg inn under de tynne løpeklærne.
Flere av oss stod og småtrippet litt mens guiden fortalte om Ghami og dets historie.
Dette var dagen hvor vi for første gang skulle opp i 4300 m.o.h., og jeg skulle virkelig kjenne på en utfordring jeg aldri hadde kjent på før. Før denne turen var min merittliste på fjelltopper kun norske fjell. Det vil si Galdhøpiggen på 2469 m.o.h.
Lite visste jeg om hvordan min kropp ville reagere på høyden. Fram til denne dagen hadde jeg relativt uanfektet håndtert både høyden og fremmed bakterieflora, men jeg var i ferd med å få en reaksjon som ærlig talt rystet meg litt, men samtidig var veldig lærerik. Heldigvis fikk jeg ikke høydesjuken, men gjennom første del av dagens etappe kjente jeg langsomt at kroppen ikke ville reagere på det hjernen fortalte den.
Begynnelsen gikk greit, siden vi løp i relativt flatt terreng og kun svak stigning. Naturen strålte under solens lys og vi koste oss med alle de fantastiske visuelle intrykkene. Små husklynger, en rennene bekk, noen små barn som lekte, noen kvinner som vasket opp, noen menn som bar høy på ryggen – ja, inntrykkene var manfoldige og ga oss glede der vi løp – med stadig mer intens stigning. Ved sjekkpunktet tok jeg meg litt å drikke og spiste et kokt egg. Matlysten var puslete, så et kokt egg syntes jeg var svært for denne dagen.
Lokal utstråling
Mens vi satt der og nøt en liten pause, kom en kroket, gammel mann tuslende over plassen. Han hadde slitte, grå klær og en gammel, slitt sekk som nesten ikke hang sammen. Han satte seg ned ved siden av meg og smilet bredte seg som ei sol over fjeset hans. Jeg ble umiddelbart fasinert av den flotte mannen!
Fjeset hans var furet etter et langt og strevsomt liv, men en fasinerende glød lyste i øynene hans og flotte smilerynker kom til syne over hele fjeset. Jeg ble fanget av den lykke som hans fjes utstrålte og spurte pent om å få lov til å ta bilde av han. Han bare nikket og lo, så jeg var vel kanskje ikke den første som hadde spurt han om det. En stor opplevelse pakket inn i noen få minutter av en hel dag, for min del.
Tøffeste del av etappen
Etter pausen var det igjen tid for litt løping. Nepaleserne som hadde stått på checkpoint dannet baktroppen, da vi faktisk var de siste denne dagen. Gjennom landsbyen gikk det fint, men når stigningen igjen begynte, meldte den samme følelsen som jeg hadde kjent på tidligere samme dag. Kroppen ville liksom ikke ta i mot ordrene fra hodet og effektuere den.
Formen var god og viljen var til stede, men ingen signaler kom ut i form av fart i beina. Vanligvis er det det motsatte som skjer. At topplokket ikke klarer å motivere kroppen til å flytte seg fort nok, men denne dagen opplevde jeg en omvendt vri. Hodet lette fortvilet etter nye måter å flytte kroppen på, men det var akkurat som om oksygenet ikke ville ta seg rundt i kroppen slik at det kunne virke.
Armene kjentes lengere og lengere ut og det føltes som om jeg til slutt fikk gorillaarmer, og de var tunge! Hodet kjentes ut som om den ville ned mot brystkassa og brystkassa sprengte. Pusten var uvant høylytt! Jeg prøvde forskjellige teknikker, gå to lange skritt og to korte, gå fort og så sakte og motsatt osv. Uansett hva jeg prøvde ga det ikke ønsket uttelling.
Det ble lenger og lenger avstand fram til de andre, og jeg det dannet seg en liten panikkfølelse som strømmet inn over meg over at jeg ikke fikk til det jeg ville. En av nepaleserne spurte stadig vekk «Are you okay» hvorpå jeg svarte «yes, I am fine». Stoltheten og sjølstendigheten var stor, så jeg skulle liksom klare dette selv, så uansett hva nepaleseren foreslo så sa jeg «I am okay»….. Til slutt skjønte jeg at han hadde nok større forutsetning å foreslå noe som fungerte bedre enn det jeg maktet selv, så jeg takket «yes» til hans tilbud om å holde fast på toppen av hans sekk og følge hans tempo.
Nepalesere er små av vekst, så å holde armen oppå sekken hans var som å strekke hånden rett ut. Helt greit! Jeg ble litt overrasket over hvor sakte han gikk, men kjente fort at tempoet fungerte for kroppen. Jeg kom framover og var lykkelig for det. Tida gikk utrolig fort og plutselig formidlet han den gode, etterlengtede beskjeden «We are at the top of the mountain! 4300 above the ocean»! Vi tok bilde og så ut som seierherrene av hele løpet, og akkurat da føltes det sånn også 
Herlig! Nedover!
Så begynte vi å løpe nedover hele fjellsiden side om side. Det føltes helt fantastisk å faktisk kunne løpe! Det var som om vinden tok tak og lettet kroppen nedover, men i realiteten løp jeg jo som vanlig.
En frihetsfølelse smøg seg innover meg og jeg måtte smile av gleden jeg kjente at kroppen beveget seg med vinden, lett og ledig nedover og nedover. Konturene av en landsby møtte øynene – Lo Manthang! Et kongerike, en gang velstående på grunn av tidligere viktig handelsvei mellom Tibet og India. I dag, fortsatt et kongerike, det eneste med spesialtillatelse av Nepals president til å forbli et eget kongerike.
Et stolt samfunn – et historisk beriket samfunn med bønder, handelsmenn, håndverkere og munker som innbyggere.
På veien ned tok jeg igjen en annen løpsdeltaker, og hun var helt super! «Go, Norunn» ropte hun i det jeg suste forbi. Jeg skulle så absolutt ikke bli sist, og nå var jeg ikke det! En dobbel herlig følelse.
Jeg løp gjennom bymuren og inn i byen. «Go, Norunn» hørte jeg igjen. To fantastiske ord å høre når en er sliten! Jeg løp rundt sving etter sving, forbi tre-fire kvinner som satt i en bekk og vasket opp tallerkener og kjeler, og så plutselig så jeg et skilt med «Mustang Trail race FINISH».
Yes, jeg er i mål for dagen! Herlig:-)
Innlegget Hva skjer med kroppen? Mustang mountain race – dag 3 dukket først opp på HA-bloggen.